Fremskrittspartiet har alltid vært for å måle resultater opp mot innsats. Dette gjelder på flere arenaer, for eksempel byråkrati, innen sosialsektoren og i skolevesenet. Når det gjelder skolevesenet er ett av de beste argumentene at eleven og foreldrene skal vite hvordan eleven ligger an i ulike fag, og hva han kan bli bedre på. Om man kun skal lære å synge alfabetet, danse gangetabellen og om man er flink i matte få et løvehode i matteboka vil Norge fortsatt være en jumbostat blant OECD-landene kunnskapsmessig.
Et argument kommunister, sosialister og sosialdemokrater bruker mot FrPs standpunkt i denne saken er at dette vil skape a- og b-elever og at det kun er de dyktige elevene som vil tjene på dette tiltaket. Dette er feil! En ny svensk rapport dokumenterer hva FrP alltid har sagt, at både skoleflinke og skoletrøtte elever vil tjene på dette, og i særs grad den siste gruppen. På 70-tallet fjernet svenskene karakterene på det laveste skolenivået. Nå viser en forskerstudie at færre barn med foreldre som har lav utdanning, fullførte videregående skole etter at karakterene ble fjernet.
Det er en etablert sannhet at barn liker å konkurrere, og ingen betviler dette. Dette gjelder både innen idrett, lek og på skolen. De aller fleste barn sammenligner besvarte prøver også på barneskolen, men med en karakter på arket vil foreldrene også få en pekepinn på hvordan eleven ligger an. Og når man vet at nærmere 30 % dropper ut av videregående skole og 1/5 ikke kan lese og skrive tilstrekkelig er man nødt til å gjøre grep. Hadde man hatt karakterer tidligere i skoleløpet ville man fanget opp mange av disse elevene, og ført de på rett spor.
Når det gjelder ordens- og oppførselskarakter er det ingen tvil om vi trenger dette allerede fra 3. klasse. Det norske klasserommet er blant de aller dårligst organiserte i sin klasse, både når det gjelder orden og oppførsel. Lærerne har mange plasser ikke lenger noen autoritet, og det er elevene som setter dagsorden hva gjelder orden og oppførsel. Hadde man gitt karakterer i dette fra 3. klasse ville kanskje elevene konkurrert om å være stillest i motsetning til hva man har i dag hvor det er gjevt og rope høyest og rote mest, fordi man ikke har noen sanksjoner mot dette.
Jeg tror i det hele tatt mye ville vært løst i norsk skole om man innførte karakterer fra 3/5. klasse. Jeg ser ingen holdbare argumenter i mot dette standpunktet, i alle fall ikke etter at den nye svenske rapporten kom, som bekrefter FrPs syn nok en gang.
mandag 16. august 2010
Tenk nytt i norsk skole!
torsdag 20. mai 2010
Nils Arne Eggen back in business
Nils Arne Eggen ble i dag presentert som ny trener for Rosenborg BK ut sesongen 2010. Erik Hamrén takker dermed for seg etter ganske nøyaktig to år i jobben som hovedtrener for Norges mest suksessrike klubblag gjennom tidene. Akkurat dette med at Rosenborg er Norges mest suksessrike lag kan klubben og byen Trondheim takke én mann for, nemlig påtroppende trener Nils Arne Eggen.
Da Erik Hamrén overtok treneransvaret 1. Juni 2008 var det en skadeskutt storhet som spilte på Lerkendal stadion. Fram til denne datoen hadde Rosenborg hatt hatt 6 forskjellige hovedtrenere siden Nils Arne sist takket for seg i 2002. RBK hadde gjennom disse årene surret med å gi assistenttreners assistenttrener jobben som hovedtrener i klubben, som om det skulle være det mest naturlige i hele verden.
Erik Hamrén kom derfor som et friskt pust inn i klubben, etter mange nedturer på midten av 2000-tallet. De fleste i fotballhovedstaden hadde gode inntrykk av den svenske treneren som kom fra seriegull i Danmark med Aalborg, i et land som fotballmessig lignet Norge med én storhet, nemlig FC Köbenhavn. Det som derimot var ankepunktet mot Hamrén var at han kanskje var litt defensiv i sin spillestil, ergo litt mer europeisk orientert. Rosenborg var, og er fremdeles bortskjemt med det offensive spillet som preget Rosenborg i hjemland og i utland på 90-tallet, og fryktet at den nye treneren ville bryte for mye med dette. Dette viste seg å bli delvis riktig, i alle fall er dette gjengs oppfatning i en kritisk og kresen norsk fotballpresse.
Rosenborg hadde en helt ok/verken-eller-sesong i 2008 hvor vi endte på 5. plass. I den påfølgende sesongen gikk alt så meget bedre. Da hadde Hamrén fått muligheten til å jobbe med laget i vinterpausen for å innprente sin filosofi i spillerne. Laget vant serien med glans, 13 poeng foran erkerival Molde FK, og med kun ett tap på 30 kamper, og suveren norsk rekord. Rosenborg seiler fortsatt på rekorden for unngåtte tap på bortebane, og setter nå en ny rekord for hver seier eller uavgjort. Sesongen 2010 har også startet like bra som foregående sesong, selv om Tromsø har vært hakket vassere, foreløpig. Rosenborg slipper inn desidert minst mål, og er i toppsjiktet når det gjelder antall scorede mål. Laget er også i toppen av scorede mål i forhold til sjansestatistikken, dette er ikke alltid like entydig positivt.
Men nå som Erik Hamréns tid i Rosenborg er over, er det kanskje på tide å oppsummere hans tid i klubben, og forsøke å sette ting i perspektiv. Rosenborg er kommet seg opp av sumpen, og er per dags dato det beste laget i Tippeligaen. Laget slipper inn færre mål enn tidligere, men scorer også litt færre enn i glansdagene. Erik Hamrén har i tillegg profesjonalisert klubben og støttefunksjonene rundt klubben. Blant annet har han økt og styrket det medisinske/fysiske apparatet rundt klubben, inkludert i dette også en egen kostholdsekspert, noe jeg tror man kunne ha sett langt etter i Nils Arnes tid på Brakka. Alt i alt har Erik Hamrén gjort veldig mye bra, og gjort veldig mange gode endringer i organiseringen rundt laget og på det rent sportslige. Så hva kommer til å skje nå?
Som sagt er det tid for magisk nostalgi fra 1. juni; Nils Arne Eggen. I dag er det spekulert i hvorvidt endringer kommer, hvilke endringer som kommer og i hvor stor grad disse vil bli gjort gjeldende. Jeg tror for det første at det vil bli morsommere å se Rosenborg spille fotball. Eggen er fundamentalist på positiv, offensiv angrepsfotball, og om man da spiller 4-3-3, 4-4-2 eller 4-2-3-1 spiller liten rolle. "Folk kommer ikke til Lerkendal for å se på innkast" sa Eggen en gang, og dette viser i stor grad hans filosofi. Som en bieffekt av at folk ser morsommere fotball vil det også komme flere tilskuere på Lerkendal, noe som har vært et problem så langt i år, TV2 må nok ta en del av denne skylden, i og med at de er så barmhjertige å sende nesten alle RBKs kamper.
Jeg tror Hamréns defensive tilnæring blandet med Eggens offensive tilnæring blir en svært god blanding. Sist uke kunne vi lese i Verdens Gang at Rosenborg er blant de beste klubbene i Europa når det gjelder innslupne mål, mens man i Eggens tid var suveren i nord-europa når det gjaldt antall scorede mål. Eggen må passe seg for å reformere alt for mye på det lille halvåret han har til rådighet, men på det offensive må han gjerne reformere både en og to ganger, for det har faktisk blitt litt "kjedelig" å se Rosenborg spille fotballkamper i det siste. Kanskje er vi for godt vant, hvem vet?
Da Erik Hamrén overtok treneransvaret 1. Juni 2008 var det en skadeskutt storhet som spilte på Lerkendal stadion. Fram til denne datoen hadde Rosenborg hatt hatt 6 forskjellige hovedtrenere siden Nils Arne sist takket for seg i 2002. RBK hadde gjennom disse årene surret med å gi assistenttreners assistenttrener jobben som hovedtrener i klubben, som om det skulle være det mest naturlige i hele verden.
Erik Hamrén kom derfor som et friskt pust inn i klubben, etter mange nedturer på midten av 2000-tallet. De fleste i fotballhovedstaden hadde gode inntrykk av den svenske treneren som kom fra seriegull i Danmark med Aalborg, i et land som fotballmessig lignet Norge med én storhet, nemlig FC Köbenhavn. Det som derimot var ankepunktet mot Hamrén var at han kanskje var litt defensiv i sin spillestil, ergo litt mer europeisk orientert. Rosenborg var, og er fremdeles bortskjemt med det offensive spillet som preget Rosenborg i hjemland og i utland på 90-tallet, og fryktet at den nye treneren ville bryte for mye med dette. Dette viste seg å bli delvis riktig, i alle fall er dette gjengs oppfatning i en kritisk og kresen norsk fotballpresse.
Rosenborg hadde en helt ok/verken-eller-sesong i 2008 hvor vi endte på 5. plass. I den påfølgende sesongen gikk alt så meget bedre. Da hadde Hamrén fått muligheten til å jobbe med laget i vinterpausen for å innprente sin filosofi i spillerne. Laget vant serien med glans, 13 poeng foran erkerival Molde FK, og med kun ett tap på 30 kamper, og suveren norsk rekord. Rosenborg seiler fortsatt på rekorden for unngåtte tap på bortebane, og setter nå en ny rekord for hver seier eller uavgjort. Sesongen 2010 har også startet like bra som foregående sesong, selv om Tromsø har vært hakket vassere, foreløpig. Rosenborg slipper inn desidert minst mål, og er i toppsjiktet når det gjelder antall scorede mål. Laget er også i toppen av scorede mål i forhold til sjansestatistikken, dette er ikke alltid like entydig positivt.
Men nå som Erik Hamréns tid i Rosenborg er over, er det kanskje på tide å oppsummere hans tid i klubben, og forsøke å sette ting i perspektiv. Rosenborg er kommet seg opp av sumpen, og er per dags dato det beste laget i Tippeligaen. Laget slipper inn færre mål enn tidligere, men scorer også litt færre enn i glansdagene. Erik Hamrén har i tillegg profesjonalisert klubben og støttefunksjonene rundt klubben. Blant annet har han økt og styrket det medisinske/fysiske apparatet rundt klubben, inkludert i dette også en egen kostholdsekspert, noe jeg tror man kunne ha sett langt etter i Nils Arnes tid på Brakka. Alt i alt har Erik Hamrén gjort veldig mye bra, og gjort veldig mange gode endringer i organiseringen rundt laget og på det rent sportslige. Så hva kommer til å skje nå?
Som sagt er det tid for magisk nostalgi fra 1. juni; Nils Arne Eggen. I dag er det spekulert i hvorvidt endringer kommer, hvilke endringer som kommer og i hvor stor grad disse vil bli gjort gjeldende. Jeg tror for det første at det vil bli morsommere å se Rosenborg spille fotball. Eggen er fundamentalist på positiv, offensiv angrepsfotball, og om man da spiller 4-3-3, 4-4-2 eller 4-2-3-1 spiller liten rolle. "Folk kommer ikke til Lerkendal for å se på innkast" sa Eggen en gang, og dette viser i stor grad hans filosofi. Som en bieffekt av at folk ser morsommere fotball vil det også komme flere tilskuere på Lerkendal, noe som har vært et problem så langt i år, TV2 må nok ta en del av denne skylden, i og med at de er så barmhjertige å sende nesten alle RBKs kamper.
Jeg tror Hamréns defensive tilnæring blandet med Eggens offensive tilnæring blir en svært god blanding. Sist uke kunne vi lese i Verdens Gang at Rosenborg er blant de beste klubbene i Europa når det gjelder innslupne mål, mens man i Eggens tid var suveren i nord-europa når det gjaldt antall scorede mål. Eggen må passe seg for å reformere alt for mye på det lille halvåret han har til rådighet, men på det offensive må han gjerne reformere både en og to ganger, for det har faktisk blitt litt "kjedelig" å se Rosenborg spille fotballkamper i det siste. Kanskje er vi for godt vant, hvem vet?
torsdag 29. april 2010
Statlig styring-For the better or worse?
Mitt største idol, Ronald Reagan, sa en gang: "The most terrifying words in the English language are: I'm from the government and I'm here to help." Statlig hjelp viser seg gang på gang å være feil strategi for en stat i en eller annen krise, derimot viser det seg at statlig fravær er den beste hjelpen.
La oss først være enige om et par ting. Staten, eller myndighetene, skal ha ansvaret for et par ting. De gamle liberalistene på sent 1700-tall og tidlig 1800-tall beskrev at staten skal ha ansvaret for kun tre ting, nemlig forsvar, politi og rettsvesen. De aller, aller fleste i dag er enige om dette, i tillegg mener "alle" at staten også skal ha flere oppgaver. Dette er jeg tilbøyelig til å være enig i. For eksempel skal en primærskolegang være finansiert av staten, rett og slett fordi at et barn ikke velger sine egne foreldre, og de skal derfor ha like muligheter uavhengig av dette. Utover dette er jeg ikke sikker på at staten skal ha så mange andre oppgaver. Jeg mener derimot at staten skal ha finansieringsansvaret for mer enn dette. La oss ta for eksempel helsevesenet. I dag står over 250 000 mennesker i helsekø for ulike plager. 250 000 mennesker, i verdens rikeste land! I verdens rikeste land står nesten 6 % av befolkningen i helsekø fordi staten har allergi mot private tilbydere. Vi hadde for noen år siden en kø av barn som ventet på barnehageplass, dette ble løst ved et pennestrøk mellom flere partier. Denne avtalen som ble underskrevet gikk i all hovedsak ut på at man skulle likebehandle offentlige og private tilbydere. Hvorfor skal ikke dette fungere for mennesker som står i helsekø eller i kø for å få sykehjemsplass? Jeg har fortsatt til gode at en sosialist (sosialdemokrat) kan forklare meg forskjellen på dette. Man tør heller ikke å snakke om utgiftene staten må bære ved å la folk stå i helsekø vs. å behandle folk raskt, og dernest få de inn i arbeidslivet igjen. Inkluderende arbeidsliv kalles dette!
Et annet felt statlig innblanding har sviktet på er når det kommer til den naive ordningen med statlig u-hjelp. I mange ører klinger ordet "u-hjelp" veldig flott og imperialistisk, men sannheten er at det er svært usikkert om utviklingshjelp til afrikanske land har gitt noen velstandsøkning i det hele tatt. Den kvinnelige zambiske økonomen Dambisa Moyo var på besøk i Norge i april i 2009. På de konferansene hun deltok på tok hun til ordet for å kutte all statlig u-hjelp til Afrika, fordi dette har hatt katastrofale følger for det afrikanske kontinent. Også riksrevisjonen, under ledelse av sosialdemokraten Jørgen Kosmo, retter kritikk mot norsk statlig u-hjelp, og spesifikt mot Mosambik. Norge har sammen med en rekke andre land gitt støtte til Mosambik siden uavhengigheten i 1975. I dag, 35 år senere, består fortsatt 50 % av landets statsbudsjett av bistand fra utlandet. Riksrevisjonen konkluderer med: "Det finnes ingen garantier for hvor disse midlene, og midler til andre land, tar veien." Moyo ble fortalt dette, og sier det enda klarere: "Bistand gjør at det er mye lettere for afrikanske ledere å ta en telefon til Norge eller Verdensbanken og be om 300 millioner dollar i stedet for å legge en plan som vil gjøre Afrika attraktivt for investorer."
La meg avslutte med enda et Reagan-sitat: "Government does not solve problems; it subsidizes them" (Les: Frihandel er det eneste riktige!)
La oss først være enige om et par ting. Staten, eller myndighetene, skal ha ansvaret for et par ting. De gamle liberalistene på sent 1700-tall og tidlig 1800-tall beskrev at staten skal ha ansvaret for kun tre ting, nemlig forsvar, politi og rettsvesen. De aller, aller fleste i dag er enige om dette, i tillegg mener "alle" at staten også skal ha flere oppgaver. Dette er jeg tilbøyelig til å være enig i. For eksempel skal en primærskolegang være finansiert av staten, rett og slett fordi at et barn ikke velger sine egne foreldre, og de skal derfor ha like muligheter uavhengig av dette. Utover dette er jeg ikke sikker på at staten skal ha så mange andre oppgaver. Jeg mener derimot at staten skal ha finansieringsansvaret for mer enn dette. La oss ta for eksempel helsevesenet. I dag står over 250 000 mennesker i helsekø for ulike plager. 250 000 mennesker, i verdens rikeste land! I verdens rikeste land står nesten 6 % av befolkningen i helsekø fordi staten har allergi mot private tilbydere. Vi hadde for noen år siden en kø av barn som ventet på barnehageplass, dette ble løst ved et pennestrøk mellom flere partier. Denne avtalen som ble underskrevet gikk i all hovedsak ut på at man skulle likebehandle offentlige og private tilbydere. Hvorfor skal ikke dette fungere for mennesker som står i helsekø eller i kø for å få sykehjemsplass? Jeg har fortsatt til gode at en sosialist (sosialdemokrat) kan forklare meg forskjellen på dette. Man tør heller ikke å snakke om utgiftene staten må bære ved å la folk stå i helsekø vs. å behandle folk raskt, og dernest få de inn i arbeidslivet igjen. Inkluderende arbeidsliv kalles dette!
Et annet felt statlig innblanding har sviktet på er når det kommer til den naive ordningen med statlig u-hjelp. I mange ører klinger ordet "u-hjelp" veldig flott og imperialistisk, men sannheten er at det er svært usikkert om utviklingshjelp til afrikanske land har gitt noen velstandsøkning i det hele tatt. Den kvinnelige zambiske økonomen Dambisa Moyo var på besøk i Norge i april i 2009. På de konferansene hun deltok på tok hun til ordet for å kutte all statlig u-hjelp til Afrika, fordi dette har hatt katastrofale følger for det afrikanske kontinent. Også riksrevisjonen, under ledelse av sosialdemokraten Jørgen Kosmo, retter kritikk mot norsk statlig u-hjelp, og spesifikt mot Mosambik. Norge har sammen med en rekke andre land gitt støtte til Mosambik siden uavhengigheten i 1975. I dag, 35 år senere, består fortsatt 50 % av landets statsbudsjett av bistand fra utlandet. Riksrevisjonen konkluderer med: "Det finnes ingen garantier for hvor disse midlene, og midler til andre land, tar veien." Moyo ble fortalt dette, og sier det enda klarere: "Bistand gjør at det er mye lettere for afrikanske ledere å ta en telefon til Norge eller Verdensbanken og be om 300 millioner dollar i stedet for å legge en plan som vil gjøre Afrika attraktivt for investorer."
La meg avslutte med enda et Reagan-sitat: "Government does not solve problems; it subsidizes them" (Les: Frihandel er det eneste riktige!)
Abonner på:
Innlegg (Atom)
