Statlig styring-For the better or worse?

Mitt største idol, Ronald Reagan, sa en gang: "The most terrifying words in the English language are: I'm from the government and I'm here to help." Statlig hjelp viser seg gang på gang å være feil strategi for en stat i en eller annen krise, derimot viser det seg at statlig fravær er den beste hjelpen.

La oss først være enige om et par ting. Staten, eller myndighetene, skal ha ansvaret for et par ting. De gamle liberalistene på sent 1700-tall og tidlig 1800-tall beskrev at staten skal ha ansvaret for kun tre ting, nemlig forsvar, politi og rettsvesen. De aller, aller fleste i dag er enige om dette, i tillegg mener "alle" at staten også skal ha flere oppgaver. Dette er jeg tilbøyelig til å være enig i. For eksempel skal en primærskolegang være finansiert av staten, rett og slett fordi at et barn ikke velger sine egne foreldre, og de skal derfor ha like muligheter uavhengig av dette. Utover dette er jeg ikke sikker på at staten skal ha så mange andre oppgaver. Jeg mener derimot at staten skal ha finansieringsansvaret for mer enn dette. La oss ta for eksempel helsevesenet. I dag står over 250 000 mennesker i helsekø for ulike plager. 250 000 mennesker, i verdens rikeste land! I verdens rikeste land står nesten 6 % av befolkningen i helsekø fordi staten har allergi mot private tilbydere. Vi hadde for noen år siden en kø av barn som ventet på barnehageplass, dette ble løst ved et pennestrøk mellom flere partier. Denne avtalen som ble underskrevet gikk i all hovedsak ut på at man skulle likebehandle offentlige og private tilbydere. Hvorfor skal ikke dette fungere for mennesker som står i helsekø eller i kø for å få sykehjemsplass? Jeg har fortsatt til gode at en sosialist (sosialdemokrat) kan forklare meg forskjellen på dette. Man tør heller ikke å snakke om utgiftene staten må bære ved å la folk stå i helsekø vs. å behandle folk raskt, og dernest få de inn i arbeidslivet igjen. Inkluderende arbeidsliv kalles dette!

Et annet felt statlig innblanding har sviktet på er når det kommer til den naive ordningen med statlig u-hjelp. I mange ører klinger ordet "u-hjelp" veldig flott og imperialistisk, men sannheten er at det er svært usikkert om utviklingshjelp til afrikanske land har gitt noen velstandsøkning i det hele tatt. Den kvinnelige zambiske økonomen Dambisa Moyo var på besøk i Norge i april i 2009. På de konferansene hun deltok på tok hun til ordet for å kutte all statlig u-hjelp til Afrika, fordi dette har hatt katastrofale følger for det afrikanske kontinent. Også riksrevisjonen, under ledelse av sosialdemokraten Jørgen Kosmo, retter kritikk mot norsk statlig u-hjelp, og spesifikt mot Mosambik. Norge har sammen med en rekke andre land gitt støtte til Mosambik siden uavhengigheten i 1975. I dag, 35 år senere, består fortsatt 50 % av landets statsbudsjett av bistand fra utlandet. Riksrevisjonen konkluderer med: "Det finnes ingen garantier for hvor disse midlene, og midler til andre land, tar veien." Moyo ble fortalt dette, og sier det enda klarere: "Bistand gjør at det er mye lettere for afrikanske ledere å ta en telefon til Norge eller Verdensbanken og be om 300 millioner dollar i stedet for å legge en plan som vil gjøre Afrika attraktivt for investorer."

La meg avslutte med enda et Reagan-sitat: "Government does not solve problems; it subsidizes them" (Les: Frihandel er det eneste riktige!)